Til fremmed land

For mange, mange år siden fikk jeg anledning til å reise sammen med mann og barn til Island for å jobbe for Frelsesarmeen der i noen år. Vi bodde først i Reykjavik i noen måneder før vi flytta til et mer permanent areids -og bo forhold i Akureyri. Skjønt, permanent... i Frelsesarmeen er det alltid mulighet for forandring. Vi gjorde tjeneste som korpsledere (pastorer) for Frelsesarmeens korps (menighet) og ble i Akureyri i ca to år, og det er jo ikke så veldig permanent egentlig. Men disse årene i Island var spennende, utfordrende, krevende og givende på alle måter. Vi trivdes veldig godt fra første stund, og har fremdeles, etter over 20 års fravær (bortsett fra noen korte besøk) mange gode kontakter og relasjoner til mennesker vi ble kjent med. Språket sitter også sånn noenlunde ennå på tross av av vi ikke bruker det ofte.
Oppholdet i Island ga oss som familie erfaringen av vår "første jul i fremmed land".
Siden har vi oppholdt oss de fleste år i Norge, på mange ulike adresser riktignok, men minner fra årene i Island bærer vi med oss. Island er et vakkert land!

I 2004 gikk turen igjen til "fremmed land", og denne gangen til mye mer fremmed enn  vår første reise. Vi fikk ordre til Moldova. Denne gangen dro vi uten barn, bare oss to.
Hvordan forbereder man seg til å bo og arbeide i Europas fattigste land? Ikke lett, rett og slett veldig vanskelig! Man vet jo ikke hvor god forberedelsen er før man står midt oppi situasjonene med begge beina.
En del av forberedelsene var språket. Moldovsk? Rumensk? Russisk? Offisielt språk er moldovsk/ rumensk (veldig likt) så vi startet med det, men fikk etter litt tid beskjed om at russisk var best for oss. Vi skulle jo også ha ansvar for arbeid i Ukraina ( hva med ukrainsk da, bør vi lære det og??), og de fleste av Frelsesarmeens offiserer snakker russisk, og så ligger jo Frelsesarmeens hovedkvarter i Moskva, må vite.
Vi flyttet inn i en leilighet i en, etter våre begreper typisk sovjetstil høyblokk. Grå og trist. Mye søppel over alt. Ikke utvendig vedlikehold og ingen som tar ansvar for fellesområdene (søppelrom, trappevask ...). Vi takler det!
Frelsesarmeens divisjonskontor i Chisinau ligger ikke langt fra leiligheten, og våre medarbeidere ble veldig overrasket da vi valget å gå hver dag. Kontoret var i en nedslitt bygning som hadde vært stall for lenge siden.  Taket trengte sårt reparasjon. Sentralvarmen nådde aldri til vårt kontor i enden av huset. Rottene sprang over gulvet og gjennom veggene. Vi takler det!
Mange timer og lange dager ble brukt da vi først ankom til å skaffe de nødvendige papirer til opphold og arbeids tillatelse. Vi takler det!
Medareiderene var fantastisk flotte mennesker, mange av dem offiserer i Frelsesarmeen. Ikke alle kunne engelsk. Det var en utfordring å være nødt til å bruke tolk for det meste, siden vår kunnskap om russisk var veldig begrenset da vi kom. Noen var alltid med da vi reiste på besøk til korpsene rundt om i divisjonen, Moldova, Ukraina og Romania. Det ble mange og lange bilturer på dårlige veier med sjåfører av ymse kvalitet. Vi takler det! (men ryggen ble vond)
De mange reisene rundt om i disse tre landene ga oss innblikk i folks levekår på godt og vondt. Europas fattigste land (Moldova). Ikke bare gjestfrie, vennlige og sjarmerende mennesker, men rå, urettferdig virkelighet, sykdom, sult, savn, bitende kulde, tørke og brennende hete, åpenlys nød og fattigdom og mangel på det mest nødvendige. Hvordan takler vi det?
Det høres håpløst ut, men håpet lever i Øst Europa. Vi kunne ikke hjelpe med så mye, men vi forsøkte å være medmennesker. Leve sammen med. Dele sorger og gleder. Vise mennesker den respekt de fortjener. Formidle håp og tro på Gud i alle situasjoner. Det er ikke alltid at den beste hjelpen er å gi det vi synes å se mennesker mangler der og da. Noen ganger hjelper det at de selv finner en løsning og gjør de nødvendige forandringene som må til for å bedre situasjonen også for framtida. Hjelp til selvhjelp. Utviklingsarbeid og nødhjelp er to ulike måter å hjelpe på som kan kombineres om man har målrettet fokus. Hvordan takler vi det?
Olga på 85 bor i en liten leilighet. Hun har fire barn og tre barnebarn, men nesten alle er flyttet til utlandet for å finne jobb. Leiligheten er kald. Pensjonen er liten. Det yngste barnebarnet hjelper henne med litt ekstra til å betale for strøm. Olga går på Frelsesarmeen. Beina begynner å bli skrale, men hun kommer hver dag på treff for eldre. Der har hun venner å prate med og så får hun litt mat også. Olga er i den kategorien som kanskje vil trenge litt ekstra til mat innimellom, og jeg gir gjerne litt ekstra til det, men ellers kan hun klare seg selv. Hun er med å strikker varme sokker til fangene i fengsel. Opprekksgarn. Gjenbruk. Olga er god til det. Jeg er redd for at jeg tar fra Olga noe dyrebart hvis jeg gir henne strikkesokker fra Norge.
Vadim er ti år og bor hos bestemor Svetlana fordi mor og far har dratt til Italia for å finne jobb. Han har ikke hørt fra dem på to år. Vadim går på skole men er ikke så veldig nøye med det. Bestemor følger jo ikke med på det han gjør allikevel, så han finner på mye annet. Småstjeler litt i butikkene.  Han har prøvd å sniffe lim som noen større gutter viste ham. Så ble han en dag med en kamerat på Frelsesarmeen etter skolen. Der fikk han middag for første gang den uka. Nå er Vadim på Frelsesarmeen hver dag etter skoletid. Han leker sammen med andre barn, han får mat og  leksehjelp og klarer seg bra på skolen. Bestemor Svetlana har fått besøk av noen fra Frelsesarmeen som hjelper henne litt å passe på Vadim. Jeg tror jeg kan gi noe dyrebart til Vadim ved å støtte Frelsesarmeen i Moldova i dette viktige arbeidet.
I perioder ble jeg veldig nedtrykt av å se alt det som var trist og grått. Mange hus som var bygget som flotte forseggjorte bygg, forfalt fordi det ikke var penger til vedlikehold. Søppel fylte bakgatene mange steder. Offentlige anlegg forfalt selv om nye, store og fine private hus dukket opp flere steder. Forskjellene mellom rik og fattig ble stadig større. Man kan bli deprimert av sånt.  Hvordan takler vi det?
Jeg valgte å fokusere på det vakre. Jeg begynte å ta bilder av detaljer på bygninger, blomster i hager og parker, på marker og langs veikantene og fikk åpnet øynene for så mye som jeg ikke hadde sett før. Den tidlige blomstringen om våren når mandeltrærne er lyserøde og aprikosen og akasie dufter helt fantastisk er en opplevelse! Når Iris i utallige fargevarianter står i fullt flor i parker og små hager, når solsikkeåkrene lyser gule, når vindruene er klare for innhøsting og vinrankene er tunge av druer, og når kjente og ukjente små blomster dukker opp i veikanten, når Olga-er og Vadim-er kysser meg på begge kinn og smiler til meg er det mye å glede seg over. Moldova er et vakkert land!